Den forbudte ytringen


(Foto: Privat)

Da jeg var i Bahrain ved årsskiftet 2016/2017 visste jeg at landet preges av konflikt mellom befolkningen og regimet. Flere har blitt fengslet og drept nettop for sine ytringer, andre sitter i husarrest. Dette er virkeligheten som skjuler seg bak de skinnende skyskraperne og vakre sandstrendene på øystaten.

Det oppsiktsvekkende er at det tilsynelatende ikke er mange tegn til denne konflikten på en vanlig hverdag, annet enn murveggene fylt av spraymaling. I alle smågatene ser man enkle stensilportretter som gjemmer seg bak brede svarte malingsstrøk. Malingsstrøk som er akkurat smale nok til å avsløre portrettet. Møtet med disse veggene skaper et inntrykk av en håpløs konflikt. En konflikt der det å ytre seg verbalt og samtidig overleve blir så vanskelig at den visuelle uttrykkskraften blir mer verdifull enn noe annet. 

Portrettene i Bahrains gater, viser personer som har blitt fengslet, kidnappet, torturert og drept av regimet. Portrettene er malt av vanlige borgere, anonymt. De blir ikke værende lenge på veggen før myndighetene maler over dem. Det interessante er at de verken fjernes eller får bli, de markeres heller som et symbol på noe forbudt. Det er altså ingen antydning til at myndighetene ønsker å slette sporene av denne politiske motstanden, men heller motsatt.

Malingsstrøkene er oppsiktsvekkende og viser en klar motstand til motstanden. Et regime som ikke bare hindrer kritiske ytringer,  men et regime som vil vise resten av befolkningen hva som ikke aksepteres. Man kan sette spørsmålstegn ved hensikten til myndighetene når de velger å male over med utydelige strøk slik at identiteten til den portretterte personen skinner gjennom. På samme måte som malingsstrøkene viser at graffitien er uønsket, blir budskapet styrket og fremhevet gjennom nettopp denne motstanden. Det å kjøre rundt i alle gater og stadig se uendelig med portretter med malingsstrøk over gjør at man sitter igjen med en følelse av håpløshet. En håpløshet i stadig motstand, men også håp gjennom standhaftighet. Selv om portrettene males over, blir nye viktige visuelle elementer værende igjen i Bahrains gater, symboler på at rettferdigheten må kjempes for selv om den fratas gang på gang. 

Hvis vi sammenligner denne visuelle ytringen, med et av Oslos aktuelle gatekunst-prosjekter «Unknown Numbers» som fyller Fredsveggen utenfor Nobels Fredssenter, ser vi to ganske like kunstverk der urettferdigheten er den eneste forskjellen. Det sistnevnte prosjektet er et kunstverk som er viet til ytringsfriheten, og som blant annet viser en av Bahrains undertrykte menneskerettighetsforkjempere. Dette belyser og poengterer kunstens stedsspesifikke relevans. I Norge har kunsten blitt ytringsmiddel, mens i Bahrain har ytringsmiddelet blitt kunst.

3 kommentarer

barry rusk

27.04.2017 kl.13:27

Shia sunni konflikt. Samme greia over hele midtøsten.

presidenttrollet

28.04.2017 kl.08:51

Når skal islam ta oppgjør med seg selv lurer jeg på? eller godtar alle muslimer verden over at islamdsk faenskap og jihadisme begåes mot andres liv,uskyldige liv som ikke har noe med islam å gjøre? er islams egentlige mål å drepe flest mulige uskyldige liv som ikke har noe med islam å gjøre? hvorfor gjør ikke politikere noenting for å stoppe jihadistene i å drepe flere uskyldige menneskeliv som kunne ha vært i live i dag. Hvorfor protesterer dere muslimer ikke mot deres egen perfekte fredesn religion når dere ser hvor mye faenskap og liv den tar hver eneste bidige dag? skal dere muslimer aldri tørre å ta revolusjon mot islam? Er tross alt 2017 og da er menneskeliv mere verdt enn ondskapens ehm fredens religion...som oppsto i år 622...hvorfor la idiotien fra 622 ødelegge liv i år 2017?

Atle Hevrøy

28.04.2017 kl.09:30

Islam er overmoden for reformasjon. Kristendommen hadde sin reformasjon for 500 år sidan. Det valda både krig og rabalder, men det var nødvendig for å utvikla samfunna i Europa inn i opplysningstida. Reformasjonen gjorde og at ein kvitta seg med gammaltestamentlege bindingar til samfunnslivet. Dette la grunnlaget for ei teknisk utvikling som verda har nytt godt av. Paulus` si utsegn: Her er vi ikkje jøde eller grekar.... er grunnlaget for demokratiet, ikkje minst likestillinga som er demokratiet sin plattform!

Skriv en ny kommentar

hits