hits

Den forbudte ytringen


(Foto: Privat)

Da jeg var i Bahrain ved rsskiftet 2016/2017 visste jeg at landet preges av konflikt mellom befolkningen og regimet. Flere har blitt fengslet og drept nettop for sine ytringer, andre sitter i husarrest. Dette er virkeligheten som skjuler seg bak de skinnende skyskraperne og vakre sandstrendene p ystaten.

Det oppsiktsvekkende er at det tilsynelatende ikke er mange tegn til denne konflikten p en vanlig hverdag, annet enn murveggene fylt av spraymaling. I alle smgatene ser man enkle stensilportretter som gjemmer seg bak brede svarte malingsstrk. Malingsstrk som er akkurat smale nok til avslre portrettet. Mtet med disse veggene skaper et inntrykk av en hpls konflikt. En konflikt der det ytre seg verbalt og samtidig overleve blir s vanskelig at den visuelle uttrykkskraften blir mer verdifull enn noe annet. 

Portrettene i Bahrains gater, viser personer som har blitt fengslet, kidnappet, torturert og drept av regimet. Portrettene er malt av vanlige borgere, anonymt. De blir ikke vrende lenge p veggen fr myndighetene maler over dem. Det interessante er at de verken fjernes eller fr bli, de markeres heller som et symbol p noe forbudt. Det er alts ingen antydning til at myndighetene nsker slette sporene av denne politiske motstanden, men heller motsatt.

Malingsstrkene er oppsiktsvekkende og viser en klar motstand til motstanden. Et regime som ikke bare hindrer kritiske ytringer,  men et regime som vil vise resten av befolkningen hva som ikke aksepteres. Man kan sette sprsmlstegn ved hensikten til myndighetene nr de velger male over med utydelige strk slik at identiteten til den portretterte personen skinner gjennom. P samme mte som malingsstrkene viser at graffitien er unsket, blir budskapet styrket og fremhevet gjennom nettopp denne motstanden. Det kjre rundt i alle gater og stadig se uendelig med portretter med malingsstrk over gjr at man sitter igjen med en flelse av hplshet. En hplshet i stadig motstand, men ogs hp gjennom standhaftighet. Selv om portrettene males over, blir nye viktige visuelle elementer vrende igjen i Bahrains gater, symboler p at rettferdigheten m kjempes for selv om den fratas gang p gang. 

Hvis vi sammenligner denne visuelle ytringen, med et av Oslos aktuelle gatekunst-prosjekter Unknown Numbers som fyller Fredsveggen utenfor Nobels Fredssenter, ser vi to ganske like kunstverk der urettferdigheten er den eneste forskjellen. Det sistnevnte prosjektet er et kunstverk som er viet til ytringsfriheten, og som blant annet viser en av Bahrains undertrykte menneskerettighetsforkjempere. Dette belyser og poengterer kunstens stedsspesifikke relevans. I Norge har kunsten blitt ytringsmiddel, mens i Bahrain har ytringsmiddelet blitt kunst.

Kunstens pluss

Foto: Munchmuseet

Da min mann Abdullah Alsabeehg og jeg dro p pningen av Munchmuseets utstilling "Edvard Munch+ Jasper Johns" flte jeg et ubehag da jeg gikk inn dra. Jeg visste at jeg sannsynligvis var den eneste med hijab tilstede, og jeg kunne ikke unng fle meg utilpass der kunsteliten seilte forbi med vinglass i hnden med fornyde og erfarne ansikter.

I det jeg kom inn, fikk jeg ye p min tidligere kunsthistorielrer. Hun ppekte noe veldig interessant, som lettet litt p min egen fremmedflelse. Hvor er de med innvandrer bakgrunn? Hvor er det flerkulturelle mangfoldet p Tyen? I dette yeblikket fikk jeg en slags bekreftelse p at det jeg flte da jeg gikk inn drene til Munchmuseet ikke bare var noe jeg gikk rundt og tenkte p.

Jeg har reflektert over hvorfor nettop Edvard Munchs bilder trenger st sammen med Jasper Johns verk. Munch er verdenskjent og kan fint st alene, men utstillingen heter "Munch +" og det er nettopp plusset som er interessant. Munch sammen med andre internasjonale kunstnere skaper et mangfoldig mte. Det er nettopp det mangfoldet vi m dyrke. 

I to r har jeg vrt aktiv som kunstner i Oslo. Min frste utstilling var preget av et sterkt mte med det norske kunstmiljet, i hvert fall slik jeg oppfattet det der og da. Jeg ble tatt imot som en spennende eksotisk kunstner med et pakistansk maleri (som forvrig hverken fremstilte Pakistan eller var malt av en pakistaner).  Ved dette tidspunktet flte jeg mer p at jeg var annerledes, ikke fordi jeg ikke var norsk, men fordi jeg var den eneste med hijab. P en side var det fint f oppmerksomhet rundt mitt arbeid, men p en annen side virket det som om det l forventninger til at mitt arbeid ogs skulle representere islam, eller en fremmed kultur. 

De to eksemplene illustrerer et problem ved det norske kunstmiljet. Kunstmiljet, i hvert fall billedkunst, har f representanter med minoritetsbakgrunn. I tillegg virker det som at det er en forventning om at kunstnere med minoritetsbakgrunn skal begrense seg innenfor en bestemt sjanger/form. Men er det egentlig slik at hvis kunstnere med minoritetsbakgrunn gjorde nettopp dette, ville galleriene vrt fylt av personer med minoritetsbakgrunn? Jeg mener at definisjonen p "norsk" og "flerkulturell" er i ferd med endre seg. Vren 2016 skrev jeg masteravhandling om flerkulturelle ungdommers forhold til tegning og maleri. Forskningen baserte seg p egne intervjuer med ungdommer p Holmlia skole. Det var merkverdig se at ungdommer med foreldre fra ulike land, som vokser opp i Norge, skaper et felles grunnlag for forstelse og oppfatning av samfunnet. Ungdommene med foreldre fra land som Gambia, Pakistan og Marokko hadde mer kunnskap om norsk kunst, enn kunsten fra deres foreldres hjemland. Dette viser at skillelinjen mellom flerkulturell og norsk er svakere enn man ofte tror. 

Ungdommene er fremtiden, og hvis vi vil ha en fremtid med mangfold innen kunstutvende -og interesserte, m vi nettopp rette fokus mot dette.  Hvis kunsten i strre grad utvides til det pne og lett tilgjengelige, slik vi blant annet ser i gatekunsten,  vil flere bli eksponert for den. Hvis flere uetablerte kunstnere fr utstillingsmuligheter, vil mangfoldet komme til syne uten at det forventes at kunstnere med minoritetsbakgrunn skal vre et kulturelt og eksotisk innslag i det hvite landskap. Kunsten m speile det samfunnet vi lever i og menneskene som utgjr samfunnet. Ungdommene m kjenne seg igjen. Hvis vi fr til dette, vil jeg kanskje ikke fle meg malplassert i Munchmuseet lenger.