Den forbudte ytringen


(Foto: Privat)

Da jeg var i Bahrain ved årsskiftet 2016/2017 visste jeg at landet preges av konflikt mellom befolkningen og regimet. Flere har blitt fengslet og drept nettop for sine ytringer, andre sitter i husarrest. Dette er virkeligheten som skjuler seg bak de skinnende skyskraperne og vakre sandstrendene på øystaten.

Det oppsiktsvekkende er at det tilsynelatende ikke er mange tegn til denne konflikten på en vanlig hverdag, annet enn murveggene fylt av spraymaling. I alle smågatene ser man enkle stensilportretter som gjemmer seg bak brede svarte malingsstrøk. Malingsstrøk som er akkurat smale nok til å avsløre portrettet. Møtet med disse veggene skaper et inntrykk av en håpløs konflikt. En konflikt der det å ytre seg verbalt og samtidig overleve blir så vanskelig at den visuelle uttrykkskraften blir mer verdifull enn noe annet. 

Portrettene i Bahrains gater, viser personer som har blitt fengslet, kidnappet, torturert og drept av regimet. Portrettene er malt av vanlige borgere, anonymt. De blir ikke værende lenge på veggen før myndighetene maler over dem. Det interessante er at de verken fjernes eller får bli, de markeres heller som et symbol på noe forbudt. Det er altså ingen antydning til at myndighetene ønsker å slette sporene av denne politiske motstanden, men heller motsatt.

Malingsstrøkene er oppsiktsvekkende og viser en klar motstand til motstanden. Et regime som ikke bare hindrer kritiske ytringer,  men et regime som vil vise resten av befolkningen hva som ikke aksepteres. Man kan sette spørsmålstegn ved hensikten til myndighetene når de velger å male over med utydelige strøk slik at identiteten til den portretterte personen skinner gjennom. På samme måte som malingsstrøkene viser at graffitien er uønsket, blir budskapet styrket og fremhevet gjennom nettopp denne motstanden. Det å kjøre rundt i alle gater og stadig se uendelig med portretter med malingsstrøk over gjør at man sitter igjen med en følelse av håpløshet. En håpløshet i stadig motstand, men også håp gjennom standhaftighet. Selv om portrettene males over, blir nye viktige visuelle elementer værende igjen i Bahrains gater, symboler på at rettferdigheten må kjempes for selv om den fratas gang på gang. 

Hvis vi sammenligner denne visuelle ytringen, med et av Oslos aktuelle gatekunst-prosjekter «Unknown Numbers» som fyller Fredsveggen utenfor Nobels Fredssenter, ser vi to ganske like kunstverk der urettferdigheten er den eneste forskjellen. Det sistnevnte prosjektet er et kunstverk som er viet til ytringsfriheten, og som blant annet viser en av Bahrains undertrykte menneskerettighetsforkjempere. Dette belyser og poengterer kunstens stedsspesifikke relevans. I Norge har kunsten blitt ytringsmiddel, mens i Bahrain har ytringsmiddelet blitt kunst.

Kunstens pluss

Foto: Munchmuseet

Da min mann Abdullah Alsabeehg og jeg dro på åpningen av Munchmuseets utstilling "Edvard Munch+ Jasper Johns" følte jeg et ubehag da jeg gikk inn døra. Jeg visste at jeg sannsynligvis var den eneste med hijab tilstede, og jeg kunne ikke unngå å føle meg utilpass der kunsteliten seilte forbi med vinglass i hånden med fornøyde og erfarne ansikter.

I det jeg kom inn, fikk jeg øye på min tidligere kunsthistorielærer. Hun påpekte noe veldig interessant, som lettet litt på min egen fremmedfølelse. Hvor er de med innvandrer bakgrunn? Hvor er det flerkulturelle mangfoldet på Tøyen? I dette øyeblikket fikk jeg en slags bekreftelse på at det jeg følte da jeg gikk inn dørene til Munchmuseet ikke bare var noe jeg gikk rundt og tenkte på.

Jeg har reflektert over hvorfor nettop Edvard Munchs bilder trenger å stå sammen med Jasper Johns verk. Munch er verdenskjent og kan fint stå alene, men utstillingen heter "Munch +" og det er nettopp plusset som er interessant. Munch sammen med andre internasjonale kunstnere skaper et mangfoldig møte. Det er nettopp det mangfoldet vi må dyrke. 

I to år har jeg vært aktiv som kunstner i Oslo. Min første utstilling var preget av et sterkt møte med det norske kunstmiljøet, i hvert fall slik jeg oppfattet det der og da. Jeg ble tatt imot som en spennende eksotisk kunstner med et «pakistansk maleri» (som forøvrig hverken fremstilte Pakistan eller var malt av en pakistaner).  Ved dette tidspunktet følte jeg mer på at jeg var annerledes, ikke fordi jeg ikke var norsk, men fordi jeg var den eneste med hijab. På en side var det fint å få oppmerksomhet rundt mitt arbeid, men på en annen side virket det som om det lå forventninger til at mitt arbeid også skulle representere islam, eller en fremmed kultur. 

De to eksemplene illustrerer et problem ved det norske kunstmiljøet. Kunstmiljøet, i hvert fall billedkunst, har få representanter med minoritetsbakgrunn. I tillegg virker det som at det er en forventning om at kunstnere med minoritetsbakgrunn skal begrense seg innenfor en bestemt sjanger/form. Men er det egentlig slik at hvis kunstnere med minoritetsbakgrunn gjorde nettopp dette, ville galleriene vært fylt av personer med minoritetsbakgrunn? Jeg mener at definisjonen på "norsk" og "flerkulturell" er i ferd med å endre seg. Våren 2016 skrev jeg masteravhandling om flerkulturelle ungdommers forhold til tegning og maleri. Forskningen baserte seg på egne intervjuer med ungdommer på Holmlia skole. Det var merkverdig å se at ungdommer med foreldre fra ulike land, som vokser opp i Norge, skaper et felles grunnlag for forståelse og oppfatning av samfunnet. Ungdommene med foreldre fra land som Gambia, Pakistan og Marokko hadde mer kunnskap om norsk kunst, enn kunsten fra deres foreldres hjemland. Dette viser at skillelinjen mellom flerkulturell og norsk er svakere enn man ofte tror. 

Ungdommene er fremtiden, og hvis vi vil ha en fremtid med mangfold innen kunstutøvende -og interesserte, må vi nettopp rette fokus mot dette.  Hvis kunsten i større grad utvides til det åpne og lett tilgjengelige, slik vi blant annet ser i gatekunsten,  vil flere bli eksponert for den. Hvis flere uetablerte kunstnere får utstillingsmuligheter, vil mangfoldet komme til syne uten at det forventes at kunstnere med minoritetsbakgrunn skal være et kulturelt og eksotisk innslag i det hvite landskap. Kunsten må speile det samfunnet vi lever i og menneskene som utgjør samfunnet. Ungdommene må kjenne seg igjen. Hvis vi får til dette, vil jeg kanskje ikke føle meg malplassert i Munchmuseet lenger. 

hits